Avholdenhet og medlidenhet

Aiai, så artig det er med stopshop2013! Masse folk som er gira og blir inspirerte til å stopshoppe, klapp på skuldra og bra vibber fra alle kanter. Dette må da bli bra!

Nå har reaksjonene fra folk rundt meg ett betydelig unntak for min del – min egen mor. Hun som jo bør kjenne meg best av alle. Ikke at hun ikke liker ideen! Hun er vår største fan, heier på argumentene om lavere forbruk og prisen for lommebok og miljø ved alle tingene vi kjøper og egentlig ikke trenger. Men det er vel nettopp der problemet ligger – at hun kjenner meg godt nok til å vite at jeg faktisk trenger en hel del. Reaksjonen på prosjektet var først et stort «Hurra, så bra!», før en bekymringsrynke kom fram i panna:
«…Kan du ikke kjøpe deg noen ting Idunn?»
*noen sekunders stillhet*
«…Kan jeg kjøpe klær til deg da eller er ikke det lov?»

Hun syntes rett og slett litt synd på meg og min relativt skrantne garderobe. Og hun har jo dessverre helt rett.

Dette lavforbrukslivet har på ingen måte vært et bevisst livsvalg til nå. Men siden jeg har delt tida mi mellom tre land og svært ulike klima siden 2008, har det skjedd litt av seg selv. Det som ikke passer i kofferten, det får rett og slett gå. 2×23 kilo er ikke så mye som det høres ut som, i alle fall ikke når en også skal ha med seg arabisk ordbok og kilosvis med Go’Dag musli og knekkebrød. Det som ikke får plass blir liggende igjen i ei eske i kjellern i Trondheim. Og når jeg kommer hjem på besøk, vel, da er det ikke sikkert de gamle ullgenserne er så hippe, men de funker vel denne jula også, og innen jeg forstår hvor kaldt det er og hvor dårlig utstyrt jeg er for vinteren skal jeg fly sørover og glemmer problemet. Ullsokker under hver busk! Kan alltids tjuvlåne et par neste år også.

Og for å gjøre det klart – jeg er ikke noe lavutslipps-dydsmønster her jeg sitter. I Kairo, en av verdens mest forurensa byer har jeg kullsvart miljøsamvittighet. Den «kildesorteringa» jeg observerer skjer på lasteplanet til søppelbilen uten hansker er fattig trøst for en som er vant til sirlig danderte Clas Ohlson-esker til plast, papp, spesialavfall og kompost. Daglig får jeg bilder på netthinna av søte delfiner som kveles av de to ekstra plastposene mannen i butikken danderer rundt juiceflaska mi – før jeg ber ham bare pakke i bare en. Jeg går sjelden til fots mer enn 25 meter ut i gata og der det ikke går metro er jeg avhengig av taxi – daglig. Å ta en dusj kjennes ut som et direkte overgrep på vannressursene fra Nilen og jordbruket som trenger det mer enn meg. Å krysse gata er som å trekke pusten fra ei eksospotte (sånn i tillegg til at du risikerer livet selvfølgelig).

Skjermbilde 2012-11-30 kl. 19.28.49

En helt vanlig dag i Kairo-fudgen

Dere veit det der prinsippet om å ikke vaske dongeribuksa på et halvår for da får den bare deeen dritbra passformen – vel, det funker ikke i Kairo. Etter tre dager i gatene er den brungrå fra kneet og ned og generelt seig av forurensing, marinert i det vi kaller Kairo-fudgen: en god blanding av eksos, støv, skit og svette. Og nei, det er ikke greit å bruke skjorta to dager på rad når du har stått som sild i tønne i solsteiken inni blikkboksen som er metrovognene. Så det blir mer klesvask enn hjemme også …alt i alt er jeg glad for at stopshop2013 kan være med og forgrønne fotavtrykket mitt bittelitt det neste året.

Men til med dette med klær. Kairolivet byr nemlig også på noen helt spesifikke utfordringer sånn i klesveien. Det er vanskelig å føle seg super-chic når klærne sånn i anstendighetens navn skal dekke skuldre og knær og ikke være for trange. Med min blonde lugg og blåøyde vesen får jeg nok oppmerksomhet i gatene, så da er det greit å begrense den som skjer på grunn av utringinga lissom. Etter et par år har jeg opparbeidet meg en egen Egypt-garderobe, som om jeg må få si det selv er dørgende kjedelig. Lange dressbukser og skjorter med trekvart arm som dekker rumpa – og uansett utgangspunkt beveger alle farger seg sakte men sikkert mot utvasket og grått.

Skjermbilde 2012-11-30 kl. 18.35.20

Se slik en festlig ansamling fargerike plagg da gitt

Alt i alt ligger det vel an til at jeg må bruke desember på et par gjennomtenkte og godt planlagte innkjøp. På ønskelista står varme vintersko, en fin ullgenser (nei jeg tror ikke jeg rekker å strikke). Aller helst skulle jeg slengt på ei vårjakke og noen sko som passer Trondheimsvåren etter å ha slitt ut alle par jeg har her.

MEN da får vi håpe mamma intervenerer så jeg slipper å gå barbeint.

Idunn

Reklamer

4 tanker på “Avholdenhet og medlidenhet

  1. Hei! Prosjektet starter jo først 1.januar. Så vi har vel gjort ganske som vanlig med julegaver og slikt. Til neste år må vi være med kreative! Og så ønsket vi oss nok mer nyttige ting i år 🙂

  2. Tilbaketråkk: Nye klær til helga.. «

  3. Tilbaketråkk: 2013 – året jeg kasta klærne |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: