Supermarkedet på metroen

Panamas fineste salsero Ruben Blades sang for 15 år siden:

Hay un supermercado en el semáforo,
Cualquiera cosa que quiera comprar;
Fruta, flores, dulces, cocos, fósforos,
Lo único es que tiene que parar.

Det er et supermarket i lyskrysset,
Hvor du kan få kjøpt alt du ønsker;
frukt, blomster, søtsaker, kokos, fyrstikker,
Det eneste du må gjøre er å stoppe.

Varene vi stort sett handler blir levert til oss i vanlige supermarkeder og regulerte butikker, fint pakket og designet inn i plast og papp. Realiteten for store deler av varehandelen i verden er uformelle marked: I lyskryss, på gatehjørner, under presenninger og der hvor folk ferdes (riktignok med litt mer møye enn om gatene hadde vært frie for ivrige selgere).

Realiteten for store deler av varehandelen i verden er uformelle marked: I lyskryss, på gatehjørner, under presenninger og der hvor folk ferdes.

Eller som i Kairo – på metroen.

Da jeg begynte å ta damevogna på metroen var jeg mest letta over å slippe uønska oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Men snart skjønte jeg at her åpnet det seg en verden! På min tur inn til byen som er på snaue ti t-banestopp blir jeg tilbudt alt mellom himmel og jord: Truser, sikkerhetsnåler, kokebøker, bønnebøker, duker, mobilladere, sysaker, håndklær, lommetørklær, lommelykter, lightere, penner… og helgas nyvinning: tåregassmasker på stasjonen ved Tahrirplassen!

Selgerne går en runde gjennom vogna, slenger produktene i fanget ditt, før de tar en runde til og samler inn eller tar betaling fra de som vil kjøpe.

Nå er stil såpass kulturelt betinga at denne daglige eksponeringa for dette varemarkedet av billig kinesiskprodusert nips ikke utgjør noen umiddelbar fristelse for undertegnede sånn stopshop-messig. Men jeg er ingen mindre ivrig tilskuer.

Som selgerne i gatekrysset i Panama så jobber metroselgerne i Kairo hardt. Hver dag holder de ut støv, skit, eksos og verbal trakassering fra sinte trafikanter, går milevis mellom biler, over gangbruer og i gatekryss, med tung bør og bøyde rygger. For å selge, og kanskje tjene litt, stadig underlagt et knallhardt internregime som bestemmer hvem som kan selge når hvor. De har alt du trenger, sjelden veksel og alltid dårlig tid. De skal til neste vogn, neste bil, neste kunde.

Nylonstrømper selger som varmt hvetebrød i damevogna!

Gateselgerene er de som helt på enden av lenka fra produksjon til forbruk, og på bunnen av inntektsstigen. De går på tynnslitte sandaler og får kanskje sin egen hverdag til å gå opp litt mer med de få pesos, kroner og pund de klarer å tjene på en dag. Noen insisterer på å kalle dem entreprenører, self-made men, som har kjempet seg ut av fattigdommen med to tomme hender og en kreativ innstilling. Jeg er uenig. Det er vanskelig å se for seg at 16-timers dager på stappfulle metrovogner med kilosvis på ryggen er noe en velger seg som en gylden gründerkarriere.

Noen insisterer på å kalle dem entreprenører, self-made men, som har kjempet seg ut av fattigdommen med to tomme hender og en kreativ innstilling. Jeg er uenig.

I Kairo har det forandret seg for gateselgerne etter revolusjonen for to år siden. Nå blir de ikke lenger jagd bort av politiet, og kan operere friere. Men folk er forbanna fordi gatene er trangere og metroen er masete. Selgerne sier også at det er blitt nærmest uutholdelig i enkelte områder på grunn av konflikter mellom ulike selgere, i verste fall voldelige. Det er lite sikkerhet og ingen griper inn.

Mens demonstrasjonene fortsetter i gatene og de politiske kreftene forsøker å samle seg i opposisjonen, fordypes den økonomiske krisa – også for selgerne på metroen. Lite tyder på at mye vil forandre seg med det første, annet enn svekket kjøpekraft blant de reisende.

En selger sier i denne artikkelen: «Alle her valgte gatesalg som en utvei fordi vi ikke hadde noen bedre muligheter.» Han mener myndighetene må forholde seg til dem, regulere og gripe inn. «De burde hjelpe oss, ikke eliminere oss».

 

El mani dulce pa’ darte al muerto su misa
plátano verde para pagarle al doctor.
Hay un supermercado de dolor.

Søte nøtter for å gi den døde sin begravelse,
platano for å betale doktoren.
Det fins et supermarket av smerte.

 

Idunn

 

Rubén Blades, «El supermercado en el semáforo» fra «La Rosa de los Vientos», 1997.

Al Ahram Weekly, Januar 2012: «Street vendors thrive» http://weekly.ahram.org.eg/2011/1078/ec132.htm

Advertisements

2 tanker på “Supermarkedet på metroen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: